En hverdag full av prioriteringer

Det første Rebecca (27) ville vite da hun fikk diagnosen MS var om hun kunne få barn. To år senere kom sønnen William (2)

En hverdag full av prioriteringer

Det første Rebecca (27) ville vite da hun fikk diagnosen MS var om hun kunne få barn. To år senere kom sønnen William (2)

Vi var mye frem og tilbake i forhold til avgjørelsen om å få barn; skulle vi ta sjansen, eller skulle vi ikke. Vi vet jo ikke hvordan sykdommen vil utvikle seg, så vi måtte være to om det. Mannen min måtte være forberedt på at det kunne bli tøft for ham også hvis jeg ble syk. At det ville bli mye ekstra ansvar på ham hvis jeg ble dårligere.

Vi var mye frem og tilbake i forhold til avgjørelsen om å få barn; skulle vi ta sjansen, eller skulle vi ikke. Vi vet jo ikke hvordan sykdommen vil utvikle seg, så vi måtte være to om det. Mannen min måtte være forberedt på at det kunne bli tøft for ham også hvis jeg ble syk. At det ville bli mye ekstra ansvar på ham hvis jeg ble dårligere.

Sykdommen hadde holdt seg stabil før Rebecca ble gravid. Jeg snakket med legen om at jeg hadde lyst til å bli gravid, sluttet på medisiner, og så gikk det lang tid med prøving før det klaffet. I svangerskapet følte jeg meg ganske frisk, bortsett fra vanlige gravidplager og fatigue. I siste trimester hadde jeg mer energi og overskudd enn på lenge. Husker jeg tenkte at hvis jeg alltid hadde følt meg som jeg gjorde da, kunne jeg vært gravid hele tiden.

Jeg hadde fått en del informasjon fra MS-sykepleierne på Haukeland, og jeg spurte mye. Fagfolkene sitter på så mye informasjon, men de vet jo ikke alltid hvor vi befinner oss i livet. Men jeg tror man må være litt på selv, og det er det ikke sikkert man har overskudd til. Det varierer vel også fra sted til sted.

Jeg valgte å forholde meg mest mulig til helsestasjonen fremfor fastlegen under graviditeten, som jeg følte ikke hadde forståelse for situasjonen min. I forhold til arbeid fortalte jeg legen at jeg nesten ikke klarte å komme meg til bussen, men fikk beskjed om at jeg ikke var syk, men gravid. Etter mye om og men fikk jeg en gradert sykemelding, og i slutten av svangerskapet var jeg hundre prosent sykemeldt. Likevel føler jeg at det skal ikke skal være sånn at man er helt fortvilet når man går fra legen fordi man tenker at dette går ikke. Så en god fastlege vil jeg virkelig anbefale. Selv om det er viktig å nevne at dette var en vikar for legen min.

Fødselen gikk fint, og jeg hadde en fantastisk jordmor. Men det første døgnet på sykehuset ville han ikke spise, sove, ingenting, han bare lå og hylte hele natten. Jeg hadde ikke sovet på ganske lenge. Det hadde vært nok hvis de bare kunne tatt ham med ut av rommet og forsøkt å roe ham eller latt meg sove i en time.

Flere spurte meg om hvorfor jeg valgte å ikke amme lengre enn en måned. Det syns jeg var sårt, for jeg hadde et intenst ønske om å få det til.

rebecca

Da sønnen var rundt en måned fikk Rebecca et attakk. Det var tøft. Jeg fikk lov til å reise hjem fra sykehuset, men jeg kunne verken stelle eller mate ham. Kuren jeg fikk gjorde at jeg ikke kunne amme. Vi var forberedt på en forverrelse etter fødselen, men jeg hadde ikke trodd at det skulle bli så sårt og vanskelig.

Jeg var egentlig veldig bestemt på å amme, og hadde veldig lyst til å få det til. Selv om beslutningen føltes som mitt eget valg, opplevde jeg likevel et visst press, spesielt på helsestasjonen. Flere spurte meg om hvorfor jeg valgte å ikke amme lengre enn en måned. Det syns jeg var sårt, for jeg hadde et intenst ønske om å få det til. Jeg fikk beskjed på Haukeland at jeg kunne holde i gang melkeproduksjonen mens jeg gikk på medisiner og fortsette igjen når jeg var ferdig med behandlingen, men det orket jeg ikke. Jeg hadde rett og slett nok med meg selv.

Det er fatigue som påvirker hverdagen min mest. Og på en annen måte etter at vi fikk barn. Når vi bare var to voksne og jeg hadde en dårlig dag, kunne jeg komme hjem, legge meg på sofaen og bli der. Det funker jo ikke nå.

Jeg må rett og slett prioritere, tenke at ok, nå fikk jeg ikke vasket de klærne.

I permisjonen sa alle at jeg måtte sove når han sov. Det er jo sånt alle nybakte mødre får høre, men det er virkelig ikke lett. For meg ble det viktig å lære at jeg ikke måtte styre med husarbeid hver gang han sov, selv om jeg ikke fikk sove selv. Det var mye bedre å slappe av, se tv, lese bok eller gjøre andre ting som kunne gi energi.

Jeg prøver å ta små pauser hvis jeg blir veldig sliten. Hvis vi leker og jeg kjenner at nå er det snart tomt, gjelder det å prøve å få seg noen minutter og slappe av litt. Setter meg ned, lukker øynene og puster med magen. Det er ikke alltid lett å ta pausene. Men innimellom tenker jeg at det må det være lov å sette på en tegnefilm og bruke de hjelpemidlene man har. Hvis jeg trenger et par minutter for å puste litt så må det gå, ellers får han en veldig irritabel mor. Også må jeg rett og slett prioritere, tenke at ok, nå fikk jeg ikke vasket de klærne. Får jeg ikke gjort alt på listen er det greit, så lenge gutten min har det bra. Rydde får jeg gjøre en annen dag.

Jeg har vært nødt til å bli mye flinkere til å tørre å be om litt hjelp hvis jeg kjenner at nå er det mye. Før skulle jeg klare alt selv.

Før dagligdagse aktiviteter som en tur til fløyen eller akvariet, må jeg ofte se an dagsformen. Mannen min vet aldri sikkert om jeg blir med. Han føler seg nok av og til litt alene, hvis jeg har flere dager der jeg er helt gåen og han må ta mye ekstra ansvar. Han kjenner seg nok til tider litt tappet for energi han også.

Jeg liker egentlig å lage lister og planlegger helst et halv år i forveien, men nå prøver jeg å ta ting litt som det kommer. Det går ikke an å ha full kontroll med MS. Også gjelder det å bruke det nettverket man har. Jeg har vært nødt til å bli mye flinkere til å tørre å be om litt hjelp hvis jeg kjenner at nå er det mye. Før skulle jeg klare alt selv. Vi er veldig heldige som har fantastiske mennesker som stiller opp. Moren min har vært der helt fra starten, og hun bruker vi hvis vi trenger det.

rebecca_rydder_900x900
rebecca post

Jeg kjenner jo på at hadde jeg ikke vært gift med en så god partner, hadde jeg vært mer sliten. Det å være kjærester er viktig for alle foreldre, om man har MS eller ikke. Mamma og min bonus-pappa passer William så jeg og mannen min kan reise vekk en langhelg innimellom. Det har helt klart vært med på å styrke forholdet vårt.

En av de største forskjellene hvis jeg sammenligner med venninnene mine som er friske og har barn, er at jeg ofte må tenke nøyere igjennom hva jeg skal prioritere og hvor jeg skal bruke energien min. Jeg velger gjerne vekk en shoppingtur med venninner og "sparer" litt energi for å ha mer overskudd hjemme. Noen ganger føles det som man aldri er med på noe sosialt og sier mye nei. Det kan være tungt, men sånn er det.

Selv om hverdagen til tider er tøff og slitsom, så gir det så mye energi og glede å være sammen med gutten min. Spesielt når jeg har tunge dager og småen smiler og gir meg en kos.